Samarbeider for en bedre arkitektutdanning

Arkitekturprofesjonen er i endring, og arkitektutdanningen må endre seg i takt med dette. Men hvordan? Det er utgangspunktet for et stort Erasmus+ strategisk partnerskap under norsk ledelse.

Av: Andreas Kjeldsberg Pihl.

Publisert: 06.06.2017

Les også: Kan god arkitektur hindre fraflytting?

Åtte utdanningsinstitusjoner og to organisasjoner deltar i det treårige prosjektet, som blir avsluttet i august 2017. Prosjektleder er Karl Otto Ellefsen, professor og tidligere rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Karl Otto Ellefsen

Karl Otto Ellefsen (foto: AHO)

I tillegg til å undervise ved Institutt for urbanisme og landskap, er Ellefsen for tiden president i Sammenslutningen av europeiske arkitektutdanninger (EAAE), en viktig strategisk partner i prosjektet.

Bevaring, bærekraft og profesjonens behov

– Hva er ideen bak dette samarbeidet?

– Prosjektet tar opp store og vanskelige problemer, som arkitektutdanningene må forholde seg til: Hvordan skal vi undervise i bevaring? Hvordan skal vi undervise i bærekraft? Hvordan tilpasser vi arkitektutdanningen til profesjonens behov?

– For å ta dette med bevaring som eksempel: Veldig mye av det arkitekter arbeider med for tiden, er bygninger som allerede er bygget og skal ombygges til andre formål. Eller det er nye bygninger som må forholde seg til en eksisterende bygningsmasse, veldig ofte med en form for antikvarisk verdi.

Internasjonale problemstillinger

– Hvilken rolle spiller det internasjonale aspektet?

– Arkitektutdanningen er antakelig en av de utdanningene som er mest internasjonale og som kan sammenlignes fra land til land. Kunnskapen vi utvikler i dette prosjektet, vil være brukbar for de fleste arkitektskoler i Europa. Vi tar opp problemstillinger som er til de grader internasjonale, selv om de selvfølgelig har en lokal valør alle steder.

– Hva er fordelen ved å inkludere bransjeorganisasjoner som strategiske partnere?

– At vi har med oss Det europeiske arkitektrådet (ACE), som er alle konsulentorganisasjonene, og Sammenslutningen av europeiske arkitektutdanninger (EAAE), som er alle arkitektskolene, gir oss en flott plattform for spredning og formidling av resultatene. Dette er en av grunnene til at man fant prosjektet støtteverdig, tenker jeg.

– Hvordan fant dere frem til hvilke institusjoner som skulle være med?

– Vi var opptatt geografi, å få med oss gode universiteter, og å finne folk ved de universitetene som var oppriktig interessert. Prosjektet er bygget opp av tre tenketanker, og intensjonen var at den enkelte tenketank skulle ha en fornuftig sammensetning.

– Det var ikke vanskelig å finne partnere, det var flere som ville være med enn det vi hadde plass til.

Behovene endrer seg over tid

– I hvilken grad har studenter vært involvert i aktivitetene?

Bærekraft-tenketanken har nok bragt inn flest studenter, men det har vært workshops med studenter også i de to andre tenketankene.

– Det spesielle med profesjonaliserings-tenketanken, er at de også har bragt inn arbeidsgivere og diskutert utdanning med dem. Det har ført til verdifull ny viten og meningsutvekslinger.

– Utfordringen er at arbeidsgiverne har akutte behov for folk de mener skal kunne det og det. Så sier vi på utdanningssiden at om ti år så vil dere ha folk som skal kunne noe helt annet. Begge deler er helt legale interesser, men vi må diskutere hvordan vi håndterer dette.

– Hvor ferdig arbeidskraft skal skolene utdanne, og hvilken del av utdanningen er det som må skje i praksis? Dette er store diskusjoner i arkitektfaget, og det er ulik praksis fra land til land.

Hvordan tilpasse utdanningen til praksis?

– Arkitekten har en annen rolle i dag enn tidligere?

– Ja, men samtidig er det mye ved arkitektfaget og arkitektpraksis som ikke endres, også. Det er ganske store forskjeller fra land til land i Europa.

– I Norge er det en mengde små kontorer som driver praksis. I Sverige er det noen få, kjempestore. I Danmark er arkitektfaget en stor eksportnæring, der man driver praksis i andre land. Dette er forskjeller som går på hele organiseringen av rammen.

– Ser vi på Nederland, så deltar arkitektene mer i annen type samfunnsutviklende arbeid enn de gjør i andre land i Europa. I England har de jobbet veldig mye med renovering og utvikling av alle industribyene som mistet mål og mening etter at industrien forsvant til Østen.

– Det er en del ved måten arkitektur praktiseres på i dag som er forskjellig fra før, så spørsmålet er hvordan vi skal tilpasse utdanningen til det.

Ny kunnskap om hva profesjonen etterspør

– Har arbeidet med prosjektet gitt noen a-ha opplevelser?

– Vi har fått en del innsikt i forholdet mellom utdanning og profesjon som er litt overraskende. Etterspørselen er mer reflektert enn mange trodde.

– De egenskapene man er ute etter i profesjonen er forskjellige fra det mange universiteter forestilte seg. For eksempel evne til å fungere sammen med andre profesjoner, evne til å utvikle ideer i gruppe, evne til å artikulere synspunktene sine ikke bare gjennom tegninger, men også i språk.

Hvordan vil arkitektutdanningen bruke disse innsiktene fremover?

– Dette er funn som er verdt å ta videre og som helt sikkert vil bli tatt opp og rapportert til ulike programstyrer og lignende for å diskutere mulige konsekvenser.

– En styrke ved dette prosjektet er metodene for spredning og formidling av resultatene. I tillegg er det en styrke at så mange universiteter og land er involvert, slik at kunnskapen plantes mange steder. Erasmus+-designet fungerer godt til dette.

– Er det noe du ville gjort annerledes hvis du skulle startet prosjektet forfra igjen?

– Jeg ville dratt diskusjonen av problemstillingene innenfor den enkelte tenketanken lenger enn vi gjorde, for å få en mer substansiell presisjon i problemstillingene. En tydeligere retning, mer som i et vanlig forskningsprosjekt med tydelige forskningsspørsmål som du kan svare ganske direkte på i avslutningen av prosjektet.

– Rent administrativt var det godt lagt opp hvordan man skulle arbeide i tenketankene, men vi hadde litt for stor tiltro til hvordan de enkelte tenketankene kunne styre sitt eget arbeid. Så det vil jeg være nøyere med neste gang.

Les også:

> Kan bærekraftig arkitetktur hindre fraflytting? Intervju med professor Ana-Maria Dabija ved Ion Mincu-universitetet for arkitektur og byutvikling i Bucuresti

Fakta om prosjektet

Confronting Wicked Problems: Adapting Architectural Education to the New Situation in Europe er et treårig Erasmus+ strategisk partnerskap (2015–2017) med partnere i flere land.

> Se presentasjoner og rapporter fra prosjektet

Hovedpartner

> Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Strategiske partnere

> European Association of Architectural Education (EAAE)

> Architects’ Council of Europe (ACE)

Øvrige partnere

> Escuela Técnica Superior de Arquitectura de Barcelona (ETSAB), UPC, Spain

> Faculty of Architecture and Arts, Hasselt University, Belgium

> DSA Department of Sciences for Architecture (Polytechnic School), University of Genoa, Italy

> CTU Faculty of Architecture, Prague, Czech Republic

> Faculty of Architecture and the Built Environment, Delft University of Technology, The Netherlands

> Faculty of Architecture, Politecnico di Milano, Italy

> Ion Mincu University of Architecture and Urbanism in Bucuresti, Romania