Kva er «internasjonalisering av høgare utdanning»? Dei siste åra har det blitt gjort fleire forsøk på å avklare omgrepet internasjonalisering på ein funksjonell måte.

I SIUs Strategi 2005–2010 er det definert slik:

«Internasjonalisering er utveksling av ideer, kunnskap, varer og tjenester mellom nasjoner over etablerte landegrenser og har følgelig enkeltlandet som ståsted og perspektiv. Innen høyere utdanning vil internasjonalisering være prosessen med å integrere en internasjonal, interkulturell og global dimensjon i mål, organisasjon og handling.»

Denne formuleringa byggjer på Jane Knights definisjon frå 2003, som ho har utvikla gjennom ei årrekkje:
«Internationalization at the national, sector and institutional levels is defined as the process of integrating an international, intercultural or global dimension into the purpose, functions or delivery of post-secondary education.» (Jane Knight, Journal of International Higher Education, nr. 33, vår 2003)

Dersom ein ser på dei enkelte institusjonane, finst det i praksis fleire måtar å definere internasjonalisering på:

1. Internasjonalisering blir brukt til å styrke utviklinga av undervising og forsking, og auke kvaliteten på institusjonen gjennom internasjonale relasjonar og samarbeid
2. Internasjonalisering blir meir eller mindre definert som mobilitet av studentar og tilsette
3. Internasjonalisering blir brukt til å rekruttere betalande studentar for å bidra til finansiering av institusjonen
4. Internasjonalisering omfattar heile institusjonen, inkludert tilsette og studentar, og inkorporerer ulike verkemiddel som mobilitet, pensumutvikling og internasjonalisering heime

(Kjelde: Jeroen Torenbeek (red.), 2005: Managing an international office)

Dei norske institusjonane fordelar seg over heile denne skalaen, sjølv om punkt 3 er mindre aktuelt i Noreg enn i land der ein opererer med skulepengar. SIUs visjon, og det styrande prinsippet bak denne handboka, er i samsvar med punkt 4.

Bakgrunn for strategien

Denne delen er ei skisse til kva ein institusjonsstrategi for internasjonalisering kan innehalde. Internasjonalisering er framleis eit felt i rivande utvikling. Krava til ein institusjonsstrategi endrar seg stadig, og vektlegginga av dei ulike områda må også endre seg.

2.1 Omverdsanalyse/trendanalyse

Til grunn for ein institusjon sin strategi for internasjonalisering må det liggje ein analyse av omverda til institusjonen. Ei slik omverdsanalyse blir gjerne skriven som eit eige dokument, og må oppdaterast oftare enn ein strategi. Dersom ein ønskjer å halde seg oppdatert om kva som skjer på det internasjonale planet, er det viktig å følgje med på dei internasjonale organisasjonane. Dei viktigaste av desse er:

• ACA (Academic Cooperation Association)
• UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization)
• OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development)
• Verdsbanken

Desse er også viktige:

• EUA (European University Association)
• IAU (International Association of Universities)
• Europakommisjonen
• GUNI (Global Univerisity Network for Innovation)
• AAU (African Association of Universitites)
• IIE (Institute of International Education)
• Nordisk Ministerråd

I tillegg til dei internasjonale er det naturlegvis viktig å nytte seg av ressursane til nasjonale premissleverandørar og rådgjevarar:

• Kunnskapsdepartementet (tidlegare Utdannings- og forskingsdepartementet)
• Noregs forskingsråd
• SIU (Senter for internasjonalisering av høgre utdanning)
• NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga)
• UHR (Universitets- og høgskulerådet)

2.2 Bologna-prosessen

Bortsett frå Europakommisjonen sitt krav til ein Europa-strategi bør institusjonen sjølv ha ein strategi som tek omsyn til dei ulike sidene av Bologna-prosessen. Det er viktig for institusjonen å halde seg oppdatert for å å kunne analysere kva for følgjer denne prosessen vil ha for institusjonen. Bologna-prosessen sin eigen strategi blir oppdatert annakvart år.

2.3 Nasjonalt og internasjonalt rammeverk for internasjonalisering

Internasjonale samanslutningar og organisasjonar har innverknad på premissa for ein internasjonal strategi.

Bortsett frå dei som er nemnde til no, kan vi trekkje fram:

• Nordisk råd
• Verdas handelsorganisasjon (særleg GATS)
• Nasjonale retningsliner, budsjett og måltal
• Dei nasjonale og internasjonale programma (sjå eigne avsnitt om desse)
• Andre organisasjonar og finansieringskjelder (sjå oversikta seinare i dokumentet)

Ein strategi er eit relativt kortfatta dokument som er handlingsretta, og som det skal rapporterast på. Ein strategi for internasjonalisering må vere integrert i institusjonen sin strategi.

3.1 Mål og prosess

Strategien må setje klare mål for verksemda, slik at ressursane som blir sette av til internasjonalisering, kan setjast i høve til dei måla ein ønskjer å oppnå. Slike planar fører ikkje i seg sjølv til internasjonal aktivitet, men legg grunnen for institusjonen si satsing, og peikar ut retninga for arbeidet.

Å lage ein strategi er ein prosess, og prosessen er like viktig som produktet. Det er viktig å organisere prosessen på ein slik måte at eigarskapen til resultatet blir delt av heile organisasjonen.

Strategien må vere realistisk, og oppnåinga av dei tidsavgrensa måla må kunne overvakast og evaluerast. Denne føresetnaden må vere ein del av dokumentet, som eit system for revisjon og oppdatering av strategien.

Strategien må ha samanheng med institusjonen si omverds-/trendanalyse, men òg naturlegvis med strategiane til alle delar av institusjonen og andre instruksar, til dømes til internasjonalt kontor.

Ein må vurdere korleis strategien skal delast opp. Skal det finnast ein ulik strategi i høve til lågare grad, høgare grad, doktorgrad og post.doc?

Når han er ferdig, er det viktig at strategien er tilgjengeleg for den som vil lese, om det er i form av ein trykt publikasjon, på nettet eller begge delar.

Blant målformuleringane som blir brukte i strategiane, finn ein oftast desse:

• Auka akademisk kvalitet
• Førebuing av studentane til arbeidsmarknaden
• Utvikling av internasjonalt konkurransedyktig forsking og utdanningsprogram
• Bidrag til forståing av andre kulturar
• Bidrag til internasjonal fred, forsoning og solidaritet

Sjølv om det er viktig å ha desse måla i botnen, er dei ikkje ein del av sjølve den handlingsretta strategien. For å setje det på spissen, er det eit viktig skilje mellom fromme ønske og strategisk tenking.

3.2 Kva skal vere med i strategien?

Følgende bør være med i en gjennomført strategi:

• Måltal og statistikk for det ein ønskjer å måle, t.d.
  - studentmobilitet og lærarmobilitet
  - utanlandske tilsette, gjesteforskarar og -lærarar
• Grader som blir tilbodne
• Språkpolitikk
• Ein internasjonal dimensjon i kurstilbodet
• Førebuing til ein internasjonal arbeidsmarknad
• Kvalitet og kvantitet på internasjonale samarbeidsavtalar
• Nasjonalt samarbeid med andre institusjonar
• Samarbeid med lokale styresmakter og organisasjonar
• Deltaking på internasjonale konferansar
• Utvikling av internasjonal informasjon og kommunikasjon
• Organisering av den internasjonale verksemda:
  - Fordeling av fagleg og administrativt ansvar
  - Oppgåver på fakultetsnivå og lågare
  - Administrasjonen sentralt
  - Personalutvikling
  - Oppfølgingsansvar

Etter som internasjonalisering og internasjonalt samarbeid endrar karakter, vil også organiseringa ved institusjonen krevje forandringar. Internasjonalt er det ein klar tendens til at fagleg samarbeid, gjerne i komplekse strukturar, overtek for kortsiktig og tilfeldig studentmobilitet. Delvis som ein konsekvens av dette er det ein tendens til å legge internasjonal administrasjon tettare til fagmiljøa enn tilfellet har vore tidlegare. Krava til dei internasjonale administratorane sine funksjonar er difor i endring.

4.1 Struktur og organisering

Institusjonen må vurdere organiseringa av støtteapparatet for internasjonalisering, sentralt og lokalt. Er det funksjonelt i høve til fagmiljøa, og til institusjonen sin strategi? Skal internasjonalisering vere eit sentralisert eller desentralisert ansvar?

Eit sentralisert internasjonalt kontor har den fordelen at eininga er ein synleg del av sentraladministrasjonen. Ulempa kan vere at det internasjonale kontoret kan falle mellom to stolar, og posisjonen og retten til å eksistere kan stadig bli diskutert. Den sentraliserte modellen krev godt samband til andre instansar, som studentkontor, informasjons-/formidlingsavdeling og fakultet.

Det finst mellomløysingar, mellom anna å dele opp mobiliteten mellom studentar og fagleg tilsette, noko som kan vere ei god løysing for begge partar. Men kva modell som er rett for den enkelte institusjonen, finst det ikkje noko fasitsvar på, noko som er viktig, er å sikre at einingane er gode fora for erfaringsutveksling, både for den akademiske staben og for studentane.

Ei vellukka internasjonalisering av norske universitet og høgskular må byggje på dei enkelte lærestadene sin eigenart. Strukturane må sjølvsagt bli tilpassa dei behova og det organisasjonsmiljøet som er til stades, men om ein ser på institusjonar i Noreg og utlandet som har eit utvikla internasjonaliseringsmiljø, er det nokre fellestrekk ved måten dei fleste har organisert seg på:

• Forankring i institusjonsleiinga
• Internasjonalt utval eller råd
• Internasjonalt kontor
• Fagleg engasjement

Med auka ansvar for institusjonane følgjer større ansvar for leiinga, og det er viktig at internasjonalisering er tilstrekkeleg forankra i institusjonen – både hos leiinga, i administrasjonen og i fagmiljøa.

5.1 Institusjonsleiinga

Internasjonale saker må handsamast på eit nivå som gir direkte tilgang til leiinga sitt vedtaksapparat, og leiinga må involvere seg i og hjelpe til å gi tyngd til dei strategiske vala som blir gjorde. For at aktiviteten skal kome i gang, er det viktig å gjere satsinga synleg internt i institusjonen. Institusjonen bør fatte forpliktande vedtak som medverkar til at leiinga blir involvert i gjennomføring og oppfølging.

Vedtak som kan høyre heime i institusjonen sitt styre:

• Den internasjonale strategien, inkludert kvalitative og kvantitative mål for internasjonaliseringsarbeidet
• Krav til institutta/avdelingane om at dei utarbeider eigne årsplanar som inkluderer internasjonalisering
• Oppretting av eit internasjonalt utval, med representasjon frå mellom anna den faglege og administrative leiinga ved institusjonen
• Oppretting av internasjonalt kontor
• Rammer for organisering av den internasjonale verksemda ved dei ulike av-delingane
• Forpliktande mål om å tilby eit visst tal engelskspråklege modular
• Internasjonal marknadsføringsstrategi

5.2 Internasjonalt utval

Behovet vil ofte melde seg for eit sentralt forum der ein kan drøfte internasjonaliseringsspørsmål. Eit internasjonalt utval kan føre til ei meir systematisk satsing på området og kan medverke til å gjere nye framtidsutsikter synlege. Utvalet kan bli oppretta av styret ved institusjonen og har representantar både frå den faglege og administrative leiinga ved institusjonen og frå studentane.

Eit internasjonalt utval kan ha som oppgåve å:

• gje leiinga ei betre kontaktflate til feltet og medverke til å gjere leiinga ansvarleg
• hente inn informasjon om det internasjonale arbeidet og framtidsutsikter knytt til dette
• utarbeide strategi og leggje til rette for at måla i strategien blir oppnådde
• gjere nødvendige prioriteringar, ta konkrete initiativ og fordele institusjonen sine strategiske middel til internasjonalisering
• stimulere til faglege prioriteringar og medverke til at internasjonalisering blir gjort meritterande på linje med annan fagleg aktivitet
• setje opp resultatindikatorar overfor fakulteta/avdelingane

Eit spørsmål som er aktuelt for mange institusjonar, er kor sentralisert ansvaret for internasjonalisering bør vere. Det kan vere nyttig at fakulteta/avdelingane er aktivt involverte i internasjonaliseringsarbeidet gjennom eigne internasjonale koordinatorar. Det kan variere kva slags struktur som eignar seg best for den enkelte lærestaden, og det er ein del av det strategiske arbeidet lokalt å vurdere organiseringa av verksemda.

Likevel er det ikkje lett å kome utanom at ein del felles arbeidsoppgåver bør leggjast til ei sentral eining som kan byggje opp kompetanse som kjem heile institusjonen til gode. Samarbeid som i stor grad er avhengig av enkeltpersonar sin innsats, blir lett sårbart.

6.1 Fordeler

Eit sentralt internasjonalt kontor byr på fleire fordelar:

• Sentralisering av administrative ressursar til eitt kontor gir ein synergieffekt
• Administrasjon av utdanningsprogram blir meir effektiv
• Kontoret sine medarbeidarar får høg kompetanse på arbeidsfelta sine
• Ansvaret for oppgåver og kontaktar som representerer heile institusjonen, blir synleg forankra
• Fagmiljøa blir avlasta for administrative oppgåver knytte til program, avtalar og rapportering
• Kontoret har til kvar tid oversikt over aktivitetane og aktivitetsnivået i fagmiljøa
• Studentane blir sikra lik informasjon og lik administrativ oppfølging – uavhengig av studium
• Samordning av mottak og sosiale tiltak for studentar som kjem inn gir innsparingar

Internasjonalt kontor har ansvar for å etablere og halde ved like godt samarbeid med fagmiljøa. For å sikre god kontakt mellom det sentrale og lokale nivået kan fagmiljøa utpeike internasjonale koordinatorar med ansvar for oppfølging og samarbeid med den sentrale eininga. For at dette skal fungere, bør fagmiljøa sørgje for at arbeid med internasjonalisering løner seg og blir synleg. Til dømes kan koordinatoren ha ein viss del av stillinga si øyremerkt til dette vervet.

6.2 Oppgåver og ansvarsområde

Eit internasjonalt kontor kan ha følgjande arbeidsoppgåver og ansvarsområde:

• Førebu saker for institusjonen sitt styre og internasjonale utval, til dømes ved utarbeiding av internasjonaliseringsstrategiar
• Fungere som internasjonalt sekretariat for administrasjonen
• Rapportere om verksemda
• Sørgje for opptak av internasjonale studentar
• Utarbeide skriftleg informasjonsmateriale
• Koordinere og administrere institusjonen si deltaking i program
• Samarbeide med fagmiljøa for å finne fram til gode samarbeidspartnarar
• Drive praktisk bistand og rådgjeving til fagmiljøa
• Utarbeide informasjon retta mot studentar og tilsette
• Rettleie studentar og tilsette om høve til opphald i utlandet
• Drive informasjonsteneste for tilreisande studentar og tilsette, med ansvar for integrering, sosiale og kulturelle fellestiltak, bustadformidling m.m.
• Ta imot og koordinere besøk frå utanlandske institusjonar
• Ha kontakt med og ta del i nasjonale og internasjonale fora
• Marknadsføre institusjonen i utlandet

Finansieringssystem kan delast i to hovudgrupper: institusjonseksterne og institsjonsinterne. Dei institusjonseksterne er dei som til dømes SIU administrerer på utdanningsområdet og Noregs forskingsråd administrerer på forskings-området.

Det er SIU og Noregs forskingsråd sin jobb å presentere dei nasjonale og internasjonale ordningane for stipendiering og samarbeid innanfor utdanning og forsking samanhengande, akkurat som institusjonane bør gjere dei eksterne og interne støtteordningane tilgjengelege for studentar og tilsette.

Dei interne finansieringssystema varierer naturleg nok frå institusjon til institusjon, ved fakultet og fag: Tilgang til reisefond, støtte til utanlandsopphald for master- og doktorgradsstudentar, støtte til medlemskap og deltaking i internasjonale nettverk, internasjonalt studiesamarbeid, forskarnettverk, støtte til kontaktreiser, søknadsprosessar, gjesteforskarar og gjesteforelesarar, lønna opphald i utlandet, reduksjon av undervisingsplikt, og så bortetter. Støttesystemet omfattar også hjelp og omsorg for utreisande og tilreisande studentar, utvikling av studium på framandspråk, fadderordningar og familiebesøk.

Det er viktig å sjå til at det er samanheng mellom institusjonen sine støttesystem og strategien for internasjonalisering, spesielt når det gjeld måltal og retning for mobilitet.

Formene for internasjonalt samarbeid er i ferd med å bli meir mangfaldige. I samband med den internasjonale strategien kan det vere nyttig å velje kva typar samarbeid ein vil satse spesielt på innanfor ein viss periode, men alle desse formene er ein del av institusjonen si verktøykasse:

• Mobilitet
• Nettverk
• Strategisk samarbeid, konsortium og nettverksinstitusjonar
• Doble grader (double degrees) og fellesgrader (joint degrees)
• Kombinasjonar med forskingssamarbeid
• Samarbeid for oppdrag, utvikling av distanseundervising
• Samarbeid nasjonalt for internasjonal konkurranse

8.1 Internasjonalisering heime

Uttrykket «internasjonalisering heime» ( internationalisation at home) har etter kvart fått status som eit eige område for internasjonalisering. Formuleringa omfattar mange aspekt, og er i stadig utvikling.

Internasjonalisering heime er basert på datamaterialet frå institusjonane som viser at svært få studentar har eit utanlandsopphald som del av studiet sitt. Ved mange institusjonar dreier det seg om mindre enn fem prosent som vel å studere ute. For å gi studentar og fagleg tilsette utbyte av internasjonalisering er det viktig for institusjonen å gi dei impulsar som kan bidra til eit meir internasjonalt miljø. Dette kan ta mange former.

Internasjonalisering heime kan omfatte kurs med eit tverrkulturelt innhald, kurs i mellomkulturell kommunikasjon, komparative studium, studium saman med utanlandske institusjonar over internett, auka bruk av utanlandske lærarar og studentar, besøk av framandspråklege frå nærmiljøet til institusjonen og firma med utanlandsk aktivitet, internasjonale dagar, treningskurs for «det mulitikulturelle universitetet».

Internasjonalisering heime handlar òg om å anerkjenne studentane som potensiale. Fleire av dei norske institusjonane prøver på ulike måtar å utfordre studentane til å bruke sine eigne erfaringar, både i studia og i arrangement av ulik karakter. Det er svært sentralt korleis utanlandske studentar blir trekte inn i det faglege arbeidet, korleis undervisinga utviklar eit komparativt og tverrkulturelt perspektiv, ikkje minst ved hjelp av dei utanlandske studentane, gjestelærarane, og -forskarane.

Å undervise ei gruppe studentar frå fleire nasjonar er ikkje nødvendigvis uproblematisk. Forelesarar, gruppeleiarar og andre i undervising kan ha stor nytte av pedagogisk innføring som tek omsyn til det internasjonale perspektivet.

Kvalitetsreforma slår fast at universitet og høgskular skal tilby studentane eit studieopphald i utlandet som del av den enkelte studenten sitt gradsstudium, og at det skal jobbast for å få fleire utanlandske studentar til å kome til Noreg på utvekslingsopphald. Det er også ei målsetjing at mest mogleg av den gjensidige utvekslinga skal skje gjennom dei store utdanningsprogramma Noreg er med i.

For å nå desse måla må studietilboda organiserast på ein måte som gjer at dei studentane som ønskjer det, blir gitt høve til å ta ein del av studiet i utlandet, og det må bli lettare for utanlandske studentar å ta heile eller delar av studiet sitt i Noreg.

Betre utnytting av utdanningsprogramma som Noreg er med i, og som det blir brukt relativt store ressursar på frå nasjonalt hald, bør vere ei viktig målsetjing for institusjonane. Sett i høve til nivået i andre nordiske og europeiske land er den nasjonale utnyttinga av dei europeiske og nordiske programma låg.

Mange norske studentar finn på eiga hand fram til delstudium i utlandet og får førehandsgodkjenning frå institusjonen sin slik at studieopphaldet kan gjennomførast. Lån og stipend frå lånekassa gjer at norske studentar har høve til å gjere dette. Institusjonane blir oppfordra til å bruke bilaterale avtalar som eit verkemiddel for å auke talet på studentar som deltek i organiserte delstudium som eit ledd i gradsutdanninga i Noreg.

Ein institusjon som tek sikte på å auke mobiliteten generelt, eller ønskjer å styre han mot bestemte fagområde, land eller institusjonar, må ha god informasjon tilgjengeleg.

Høve til å treffe studentar frå landet eller institusjonen studentane skal til, er ofte eit viktig bidrag til valet om å reise ut. Også det som skjer i den andre enden, er viktig for mobiliteten, til dømes rapportering og møte med andre heimvende studentar og/eller studentar som skal reise ut. Nokre institusjonar krev òg rapportar frå heimvende lærarar.

Fleire institusjonar ønskjer å danne alumni-nettverk blant tidlegare utanlandsstudentar, spesielt dei som har teke heile gradsstudium ved institusjonen i Noreg. Nokre institusjonar har gjennomført sporingsstudiar for å få svar på kva dei tidlegare studentane har brukt den norske utdanninga si til, og kor nyttig ho har vore, og for eventuelt å få forslag til faglege forbetringar.

9.1 Mottak av studentar

Den tekniske tilrettelegginga er etter kvart god ved internasjonale kontor: manualar og regelverk, mentorsystem, introduksjonskurs, seminar, utflukter og studentbustader. Likevel er integreringa av studentane ikkje alltid komen særleg langt. Studentar mange stader hevdar at det er vanskeleg å ha vanleg sosial kontakt med andre enn andre utlendingar. Ofte kan problema nettopp vere knytte til at institusjonane vanlegvis tilbyr studentbustader til dei innreisande studentane. Ein institusjonell strategi vil kunne ta fatt i slike problem.

Institusjonane bør sikre at introduksjonskursa omfattar norsk lovverk, UDIs regelverk og andre ordningar som studentane må kjenne til.

Faglege utvekslingsopphald for tilsette, til dømes i form av undervising, seminar eller anna fagleg utvikling utanfor Noreg, er ein viktig føresetnad for den internasjonale orienteringa til ein institusjon.

Slike opphald kan vere gunstige både for den enkelte undervisar, for auka kvalitet i undervisingstilbodet og for internasjonaliseringsarbeidet ved lærestadene. I beste fall blir det knytt kontaktar med utanlandske lærestader som kan føre til samarbeid om kurs og studium og om ytterlegare forskar- og studentutveksling.

Fleire program har tilskotsordningar for utveksling for fagleg tilsette som gjer at undervisingspersonalet kan få høve til å undervise ved ein utanlandsk institusjon i ein avgrensa periode. Eit av måla er at utveksling for fagleg tilsette skal gi internasjonale impulsar til studentar som ikkje sjølve har høve til å reise ut. Gjennom denne forma for utveksling får både den enkelte tilsette og fagmiljøa auka kompetanse.

10.1 Tiltak for auka utveksling for fagleg tilsette

Å stimulere til internasjonalt forskingssamarbeid og mobilitet blant fagleg tilsette er ein viktig del av internasjonaliseringsarbeidet. Dei fleste institusjonane har dei seinare åra utvikla strategiar for internasjonalt forskingssamarbeid. Ansvaret for dette ser likevel ofte ut til å vere svakt utvikla, og initiativet er i stor grad overlate til den enkelte fagleg tilsette og den enkelte stipendiaten. Fagmiljøa bør særleg ta ansvar for å oppmuntre unge forskarar og stipendiatar til å reise ut.

Tiltak som kan bidra:

• Bestemme og klargjere ansvarsforholdet mellom sentralt og lokalt nivå ved institusjonen
• Betre den interne organiseringa når det gjeld ansvar for forskarmobilitet. Det sentrale nivået på institusjonane kan gå aktivt inn for å leggje til rette for fagmiljøa, avlaste dei administrativt, bidra med informasjon og ha overordna kompetanse om relevante forskingsprogram og finansieringsordningar, m.m.
• Leggje til rette for kortare opphald i utlandet
• Hjelpe til med å planleggje undervisingsopphald
• Utarbeide reglar og retningslinjer for korleis internasjonalt forskings- og undervisingssamarbeid kan meritterast i høve til opprykk m.m. blant vitskapleg tilsette
• Godtgjere fagmiljø som arbeider aktivt med å få i stand internasjonalt forskings- og undervisingssamarbeid, og som koordinerer internasjonale forskingsprosjekt
• Bruke lønnsstigen for å trekkje til seg særleg dyktige utanlandske forskarar
• Praktisk tilrettelegging for gjesteforskarar og -lærarar, betring av infrastruktur, informasjon om praktiske rutinar og tilbod om språkundervising
• Marknadsføre institusjonen overfor forskingsmiljø og institusjonar i utlandet
• Gå saman om søknader og om å skape gode felles løysingar
• Merittere spesialistar til hjelp for søknader og søknadsprosedyrer
• Betre rapporteringa av mobilitet blant fagleg tilsette

10.2 Mobilitet og mobilitet: Samanhengen mellom studentmobilitet og mobilitet for fagleg tilsette

Samanhengen mellom studentmobiliteten og annan mobilitet har vist seg ikkje å vere eintydig, men kvar og kor ofte dei fagleg tilsette reiser, har betydning for institusjonen si internasjonale orientering generelt. Ikkje berre fordi ein fagleg tilsett med nær kjennskap til fagmiljø i andre land kan rettleie og spore studentar til å reise ut, men òg fordi det viser seg at tilsette på utveksling ofte fungerer som gode ambassadørar for heimeinstitusjonen. Nokre melder at slike utvekslingsopphald frå tid til anna fører til ei lita bølgje av innkomande studentar frå den aktuelle institusjonen. Det kan vere gunstig å utstyre utreisande studentar og forskarar med informasjonsmateriale frå eigen institusjon.

Dette tyder ikkje at mobilitet for studentar og tilsette er ei og same sak. Det er viktig å reflektere over at dei tilsette og studentane har ulike behov som må ivaretakast kvar for seg.

10.3 Mobilitet for administrativt tilsette

I fleire program ligg det til rette for støtte til mobilitet også for administrativt tilsette. Det er ikkje noko i vegen for at institusjonane kan opprette sine eigne ordningar for slik mobilitet.

11.1 Godkjenning av delstudium

Studieløpa i den nye gradsstrukturen må leggjast opp slik at måla om auka internasjonalisering blir ivaretekne. Skal vi få fleire utreisande studentar, krev det at institusjonane har gode rutinar for førehandsgodkjenning av studentane sine delstudium i utlandet. For å nå målet om at alle studentar som vil, kan ta delar av studiet i utlandet, er det viktig at dei norske lærestadene viser ein praksis som er føreseieleg og lik når studium skal førehandsgodkjennast. Førehandsgodkjenninga skal skje etter tid-for-tid-prinsippet, og det er skilnad på normert studietid pr år/semester og det mange immigrasjonsmyndigheiter kallar fulltidsstudium.

Klar ansvarsfordeling mellom fagleg og administrativt nivå er viktig. Samtidig som institusjonane må ta omsyn til den ekstra arbeidsbelastninga knytt til å sende studentar ut, må fagmiljøa gjerast merksame på den ansvaret dei har for å vurdere det faglege innhaldet i kursa som skal takast ved utanlandske institusjonar. Lærestaden sitt internasjonale kontor må ha eller hente inn kompetanse til å vurdere den ønska institusjonen sin status, om han har den nødvendige godkjenninga og akkrediteringa frå vertslandet, og eventuelle ranking, medan personar tilknytte fagmiljøet må inn når reint faglege vurderingar skal gjerast.

For å lette arbeidet bør fagmiljøa gi studentane klare retningslinjer om faglege krav som må oppfyllast for at studieopphald i utlandet kan godkjennast. Slike retningslinjer bør finnast for kvart fagområde, og bli gitt til studenten tidleg i studieløpet uavhengig av om han eller ho planlegg eit utanlandsopphald.

Sjølv om ECTS-studiepoeng dei siste åra har blitt innførte over heile Europa, kan det vere eit problem at ordninga ikkje blir praktisert likt i alle land og ved alle institusjonar. Dette kan føre til at arbeidsmengda og arbeidsmåten til studentane i stor grad blir avhengig av kvar dei studerer. Det er viktig at institusjonane er flinke til å følgje opp, og i størst mogleg grad opplyser dei utreisande studentane om dette. I enkelttilfelle kan godkjenning av studiesemester i utlandet baserast på dokumentasjon av arbeidsmengd tilsvarande eller større enn det som blir lagt til grunn ved heimeinstitusjonen, sjølv om dei produserte studiepoenga er færre. Ei anna løysing er å kombinere opphald i utlandet med oppfølgjande kurs ved heimeinstitusjonen.

11.2 Generell og fagleg godkjenning av utanlandske studium og grader

Standardane og kriteria som skal leggjast til grunn ved akkreditering av studietilbud blir fastsette av NOKUT. NOKUT gir også såkalla generell godkjenning av utanlandsk utdanning. Den faglege godkjenninga er det utdanningsinstitusjonen sjølv som står for. På NOKUT sine sider kan ein lese meir om generell og fagleg godkjenning.

Viktige verktøy i denne samanhengen er mellom anna:

• Landdatabasen for utenlandsk høgare utdanning
• Forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universitet og høgskular

Nasjonal godkjenningsdatabase (NAG)
NAG er eit informasjonssystem som inneheld opplysingar om vedtak eller status på sakshandsaming av søknader om godkjenning og innpassing av utanlandsk høgare utdanning. Systemet er utvikla ved Universitetet i Oslo, og er drive av NOKUT. Føremålet med NAG er å lette universiteta og høgskulane sitt arbeid med godkjenning og innpassing av utdanning frå utlandet, og systemet bør nyttast i størst mogleg grad. NAG og rettleiing for å registrere seg finst på Nokut sine sider.

11.3 Diploma Supplement

For å gjere det enklare og meir gjennomsiktig for utanlandske lærestader og arbeidsgjevarar å få ei forståing av norsk høgare utdanning generelt og den enkelte kandidaten si utdanning spesielt, har Kunnskapsdepartementet bestemt at alle institusjonar skal utferde Diploma Supplement saman med vitnemål for fullført utdanning. Diploma Supplement er eit vitnemålstillegg som blir utferda på engelsk og gir ei utfyllande framstilling av den avslutta utdanninga. Innføringa er ei oppfølging av internasjonale avtalar.

Noreg er med i fleire store utvekslingsprogram. Desse er viktige reiskapar for å byggje ut og vidareutvikle kontaktar med utanlandske institusjonar, og kan vere døropnarar også for andre typar internasjonalt samarbeid.

Satsing på programsamarbeid inneber eit omfattande administrativt arbeid. Det kan for ein del fagmiljø kjennest som ei ekstra byrde, og det kan difor vere gunstig at hovudansvar og samordning blir lagt sentralt i institusjonen, fortrinnsvis som ein del av det internasjonale kontoret sitt ansvarsområde. Sjølv om fagleg tilsette ikkje skal ha det administrative ansvaret, er det likevel viktig at dei blir trekte aktivt inn når samarbeid skal setjast i gang, slik at den faglege kvaliteten og relevansen blir sikra. Balansen mellom tilstrekkeleg fagleg medverknad og medansvar på den eine sida og administrativ avlasting på den andre er ei kontinuerleg utfordring.

Vi oppfordrar institusjonane til å søkje rettleiing og samarbeide med nasjonale institusjonar som har erfaring frå programsamarbeid. SIU kan brukast som ein reiskap og vegvisar for korleis eit samarbeid kan setjast i gang og følgjast opp.

12.1 Bilaterale samarbeidsavtalar

Bilaterale avtalar tener fleire føremål, og det er tilrådeleg å leggje vekt på avtalar som medfører eit variert samarbeid over tid, og som omfattar ulike aktivitetar som studentutveksling, utveksling for fagleg tilsette og anna fagleg samarbeid. Denne typen avtalar er også eit godt høve til å profilere eigen institusjon.

Dei fleste bilaterale avtalar kjem i stand etter initiativ frå fagmiljøa, anten ved ein institusjon i Noreg eller etter førespurnad om samarbeid frå ein utanlandsk institusjon. Det er likevel viktig at avtalen blir teken opp på eit høgare nivå, og gjort tilgjengeleg for heile institusjonen. Studentar som søkjer seg fram til utanlandske studietilbod på eiga hand utanom avtalar («free movers»), kan også brukast som eit høve til å etablere langsiktige bilaterale avtalar.

Institusjonen må vurdere om kvaliteten på samarbeidsinstitusjonen og faga han kan tilby, er høg nok. Særleg er dette viktig i ein del land der kvaliteten på institusjonane er vekslande. Institusjonane må sjølv ha kompetanse til å vurdere dette, eller dei må søkje hjelp til kvalitetssikring eksternt hos andre lærestader som har denne kompetansen, hos NOKUT og nasjonale og internasjonale informasjons- og akkrediteringskontor.

Når ein søkjer samarbeidspartnarar i utlandet, kan ein vurdere institusjonar som har om lag same faglege profil som eins eigen institusjon, utdanningstilbod på same nivå og som kan brukast av fleire fagmiljø. Men det går også an å knyte seg til andre institusjonar ut frå ein tanke om komplimentaritet. Det vil frå tid til annan vere viktig og rett å inngå avtalar som primært er retta mot eitt spesielt fagmiljø når særskilde faglege omsyn tilseier det. For dei fleste institusjonane vil det vere eit mål å sende ut og ta imot eit likt tal på studentar, medan for andre institusjonar er ein slik symmetri ikkje noko mål i seg sjølv.

Som ein tommelfingerregel er det viktigare med få, gode avtalar enn mange. Når ein avtale er underteikna, er det arbeidet kan byrje. For at ein avtale skal bli brukt, må dei tilsette ved institusjonen få god informasjon om innhaldet i avtalen og dei moglegheitene som ligg der.

Eit alternativ til ein tradisjonell, bilateral avtale er såkalla «study abroad»-avtalar. Dette er avtalar som i hovudsak gjeld utsending av betalande studentar frå ein institusjon til ein annan, utan krav om symmetri. Fleire norske høgskular og universitet har slike avtalar, primært med engelskspråklege land som krev skulepengar av studentane frå Noreg. Slike avtalar opnar vanlegvis for at eit større tal norske studentar kan sendast til ein eller fleire lærestader. Dei bidreg til å oppfylle målsetjinga om at fleire norske studentar skal ta delstudium i utlandet, samtidig som institusjonen har fagleg kontroll og kvalitetssikrar opphaldet.

Sjølv om det som ein hovudregel er viktig med symmetri, kan slike avtalar vere viktige som innleiing til eit meir forpliktande, gjensidig samarbeid, og gode reiskapar for å få i stand internasjonale kontaktar som det kan byggjast vidare på. Avtalar som utelukkande legg til rette for utsending av norske studentar, bør etter ei tid revurderast.

Typar avtalar
Norske institusjonar bruker i dag eit spekter av ulike typar avtalar. I hovudsak er det snakk om:

• Cooperation Agreement, Memorandum of Understanding: Generelle rammeavtalar om samarbeid på ulike nivå. Memorandum of Understanding kan innehalde mykje det same som ein Cooperation Agreement, men er ikkje juridisk forpliktande.
• Exchange Agreement: Ein institusjonell samarbeidsavtale som i tillegg til generell utveksling kan innehalde eit breitt spekter av ulike samarbeidsformer.
• Agreement Between Department: Ein avtale mellom underavdelingar på institusjonane. Desse kan ofte med hell gjerast om til institusjonelle avtalar, for å unngå ein underskog av avtalar på lågare nivå som sentrale einingar ikkje kjenner til.
• Study Abroad Agreement: Ein avtale om utsending eller mottak av studentar som ikkje er gjensidig, og som gjerne (men ikkje nødvendigvis) inneber at studentane får rabatterte studieavgifter.

Sidan studentmobilitet ofte vil ha utspringet sitt i fagmiljøa sine eigne strategiske planar, er fagleg initiativ og engasjement bærebjelken for mobilitet. Fagmiljøa må difor sjølve, i samarbeid med internasjonalt kontor, ta initiativ til å halde ved like, utvikle vidare og ikkje minst utvide avtaleporteføljen.

Fagmiljøa vil på denne måten sikre fagleg kvalitet og relevans samtidig som ein større del av det faglege personalet blir trekt med i internasjonaliseringsprosessen. Fagmiljøa må vere drivkrafta i dette ut frå omsynet til forbetra studiekvalitet.

Nokre strategiske grep kan lette samarbeidet:

• Bistand til institutt eller fagmiljø som ikkje har eller som har lite programsamarbeid, med å velje samarbeidspartnarar, forhandle fram programavtalar og marknadsføre tilboda overfor studentane
• Meir vekt på kvalitetssikring og fagleg relevans i avtalane som blir inngåtte
• Kompensasjon til eller avlasting av fagmiljøa for administrativt meirarbeid som følgjer av studentmobilitet
• Internopplæring av personale med ansvar for både det faglege og administrative arbeidet knytt til programsamarbeid
• Generelt haldningsskapande arbeid blant studentar, og administrativt og fagleg tilsette
• Ei ordning der arbeid med internasjonal studentutveksling og med engelskspråklege undervisingstilbod blir gjort meritterande for fagleg tilsette
• Profesjonell språkopplæring for tilsette

13.1 Kvalitetssikring

Kvalitetssikring er ikkje ei einskapleg oppgåve og må sjølvsagt løysast ulikt for ulike felt og arbeidsoppgåver. Nokre innspel:

Kvalitetssikring av avtalar
Tidsavgrensing er ein føresetnad for å sikre at kvaliteten på avtalar og program blir teken opp til vurdering. Ein klausul om at avtalen skal evaluerast av begge partar etter ein gitt periode, vil sikre at det må gjerast noko aktivt hos begge partar for at avtalen skal kome i bruk.

Kvalitetssikring av innkomande studenter
Kvalitetssikring av akademiske kvalifikasjonar er ikkje alltid enkelt, og det blir truleg ikkje enklare. Institusjonen sine reglar for kvalitetssikring på dette området må vere oppdaterte, til dømes når det gjeld engelskkompetanse. I Sverige melder flere institusjonar at dei har større problem med engelskkunnskapane til eigne statsborgarar enn til dei internasjonale studentane.

Evaluering av kvalifikasjonar
Institusjonen bør ha ein politikk for annonsering av stillingar i utlandet, og ønskje om utanlandske tilsette. Fleire institusjonar legg større vekt på internasjonal erfaring og språkkunnskapar etter kvart, men det er viktig at dei aspekta av internasjonalisering det blir lagt vekt på, kjem fram i utlysingane.

For å framstå som meir attraktive for potensielle utanlandske samarbeidspartnarar kan det ofte vere ein fordel at norske lærestader går saman om å lage felles avtalar. Dette kan vere aktuelt for norske institusjonar som ikkje står i eit direkte konkurranseforhold til kvarandre, eller som utfyller kvarandre fagleg sett.

Saman kan institusjonane profilere seg gjennom å tilby både tradisjonelle universitetsfag og profesjonsretta utdanningar til studentar innan mange fagretningar. Dei kan også dra nytte av eit felles tilfang av engelskspråkleg undervising og av sosiale og kulturelle tiltak for utanlandske studentar. Ein del utanlandske universitet og høgskular er skeptiske til å inngå bilateralt samarbeid med norske institusjonar fordi dei opplever det som vanskeleg å oppnå balanse i samarbeidet. Eit samarbeid mellom fleire institusjonar i Noreg om engelskspråklege kurs, mottaksapparat og eit sosialt og kulturelt tilbod kan hjelpe på dette.

Vi oppfordrar institusjonane til å ta initiativ til utvikling av felles kurs og studietilbod saman med internasjonale samarbeidspartnarar. Slikt samarbeid fremmer både studentmobilitet og mobilitet for fagleg tilsette, og bidreg til verdifullt internasjonalt fagleg og administrativt samarbeid. Samtidig vil studentar som ikkje tek eit studieopphald i utlandet, kunne dra nytte av eit slikt samarbeid.

Universiteta og høgskulane har ulike utgangspunkt med omsyn til kor mykje av grunnlagsarbeidet på internasjonaliseringsfeltet som er gjort, og kva slags ressursar som kan setjast av til arbeidet framover. For at ei nasjonal satsing på internasjonalisering skal kunne gjennomførast, er det nødvendig å dele på dei ressursane som finst. Institusjonane som er komne langt i arbeidet med internasjonalisering, kan bidra med den kompetansen og erfaringa dei har til institusjonar som skal byggje opp eller utvide verksemda si. Ansvaret for dette ligg på begge partar.

Internettinformasjon og kommunikasjon
Erfaring viser at det er vanskeleg å nå tilstrekkeleg mange studentar med informasjon om høvet til å ta internasjonale delstudium. På den andre sida er effekten av målretta informasjon svært god. Planar for informasjon til eigne studentar bør vere ein viktig del av internasjonaliseringsarbeidet både sentralt og ved grunneiningane. I tillegg til å gi lett tilgjengeleg og korrekt informasjon om moglegheitene i dei ulike programma, bør informasjonen leggje vekt på fordelane ved at studentane får eit fagleg, sosialt og praktisk tilrettelagt tilbod. Den enkelte studenten slepp altså å bruke mykje tid og innsats på å finne eigna studietilbod og institusjonar i utlandet.

Det høyrer med til denne innsatsen å arbeide for at det i studieplanane blir lagt til rette for utanlandsopphald, og at det tilrådde tidspunktet for utanlandsopphald blir identifisert og gjort kjent for studentane så tidleg som mogleg i studieløpet. For å motivere til større geografisk spreiing av mobiliteten, kan det vurderast å tilby språkkurs til dei som vel opphald i ikkje-engelskspråklege land.

Det må vurderast opent kva som skal leggjast ut på internettet på andre språk enn norsk. Det mest aktuelle vil vere engelsk, men det kan til dømes nemnast at ein institusjon med mange kinesiske studentar legg ut informasjon på kinesisk, i dette tilfellet spesielt retta mot studentane sine foreldre. Når studium og studieretningar likevel må presenterast på engelsk, er det rimeleg å leggje studiekatalogen for internasjonale studium ut på internett. Dei fleste institusjonar har også gjort dette, men informasjon på andre framandspråk varierer mykje. Konsentrasjonen om engelsk som det einaste framandspråket er nesten 100 prosent.

15.1 Intern kommunikasjon

Intern informasjon på engelsk har ein verdi for det internasjonaliserte miljøet, både for utanlandske studentar ved institusjonen og for engelsktalande tilsette og gjestar.

Institusjonen må tenkje på korleis internett kan brukast i intern informasjon, men også korleis kombinasjonen mellom internett og intranett er konstruert. Nokre institusjonar bruker nyhende på internett til å annonse publikasjonar, komparativ statistikk og gode eksempel.

Ein viktig del av studentinformasjonen er retta mot innkomande studentar. Det viser seg stadig at informasjon og tilrådingar frå tidlegare gjestestudentar er eit av dei viktigaste elementa i utanlandsprofilering.

15.2 Profilering av eigen institusjon

Norske universitet og høgskular har ulik profil, og er prega av mangfald og spesialisering. I mange tilfelle blir det tilbode utdanningar som er unike for den enkelte institusjonen eller den regionen dei er lokaliserte i. Dette kan nyttast betre i marknadsføring av norske institusjonar internasjonalt.

I institusjonane sine strategiske planar bør det inngå marknadsføringsstrategiar for korleis institusjonen skal bli meir attraktiv for potensielle samarbeidspartnarar, studentar og forskarar. Institusjonen bør spesielt fokusere på den eigenarten han har, dei unike fagmiljøa, den geografiske lokaliseringa, tilboda regionen kan by på, og fagleg og sosial tilrettelegging.

For å rekruttere fleire utanlandske studentar og fagleg tilsette er det heilt nødvendig at institusjonane sjølve utarbeider profesjonelt informasjonsmateriale på engelsk, og eventuelt på andre språk. Kvar institusjon bør ha ein presentasjonsbrosjyre som gir oversikt over studietilbod, organisering og tilbod til utanlandske studentar, inklusive heimesider på engelsk.

Ein felles marknadsføringsstrategi med lokale styresmakter, næringsliv og kulturinstitusjonar, med felles tiltak for å profilere institusjonen og byen/regionen, kan vere gunstig for alle partar og medverke til å gjere den enkelte institusjonen meir attraktiv.

Studentar, fagleg tilsette og ande som representerer institusjonen i utlandet, kan vere gode marknadsførarar og spreie informasjon om institusjonen sine tilbod til utanlandske studentar og tilsette. Det er viktig å bruke alle høve til å synleggjere sin eigen institusjon, til dømes på internasjonale konferansar, gjennom bruk av eigne tilsette og studentar.

Institusjonen sitt omdøme blir bygd opp både ved slike høve og i generell internasjonal kontakt. Difor må det leggjast stor vekt på at alle som representerer institusjonen, er sørvisinnstilte og hjelpsame overfor utanlandske kontaktar og potensielle samarbeidspartnarar.

15.3 Internasjonal profilering av norsk høgare utdanning

Institusjonen kan dra nytte av SIUs arbeid med å profilere norsk høgare utdanning i utlandet. Nettstaden www.studyinnorway.no er ein nasjonal portal som skal profilere norsk høgare utdanning og forsking i utlandet. Innhaldsmessig spenner portalen frå informasjon om det norske utdanningssystemet og formelle opptakskrav til meir
generell informasjon om det å vere student i Noreg. Mesteparten av innhaldet er henta frå andre organ enn SIU. Det inneber at til dømes Utlendingsdirektoratet (UDI) er kjelda for informasjon om studentopphaldsløyve, og at publisert tekst er kvalitetssikra av dei. StudyinNorway.no har også ein katalog med oversikt over mastergradsprogram der undervisingsspråket er engelsk. Denne katalogen er kategorisert mellom anna etter emneområde og alfabetisk etter institusjonsnamn, i tillegg til å vere søkbar.

Norske institusjonar kan nytte nettstaden som ein referanse for sine eigne nettsider retta mot utanlandske studentar. Forutan å skulle profilere Noreg som utdanningsnasjon i utlandet er StudyinNorway.no meint å vere ein reiskap som skal hjelpe norske universitet og høgskular å profilere seg sjølve. Gjennom til dømes Mastergradskatalogen og institusjonspresentasjonar kan den enkelte institusjonen profilere sin eigenart mot relevante målgrupper.

Kva institusjonen ønskjer å tilby av kurs og grader på framandspråk er eit viktig spørsmål. Ønskjer ein kurs med både norske og utanlandske studentar, kurs med blanda språk, parallelle kurs på norsk og framandspråk, eller kurs med aukande grad av norsk? På kva for nivå ønskjer ein å tilby kurs på framandspråk, og så vidare.

Institusjonen sin språkpolitikk grip inn i viktige delar av forsking og utdanning. Det gjeld bruken av morsmålet så vel som framandspråk, til dømes kravet til språk ved eksamen og innlevering av oppgåver og avhandlingar. Sidan framandspråkkompetanse tyder mykje for kvar studentar og fagleg tilsette vel å reise, burde språkkompetansen frå vidaregåande skule ikkje vere høgare utdanningsinstitusjonar likegyldig.

Det er viktig at studentene veit kva dei kan vente seg av bistand til utreise. Fleire institusjonar har ein politikk for støtte til for eksempel framandspråk, eller rådgiving med omsyn til tilbod i mottakarlandet.

Det er viktig at også tilreisande lærarar og studentar blir informerte om kva slags språktilbod som ventar dei.

Engelskspråklege undervisingstilbod
Dei siste åra har norske universitet og høgskular tilbode fleire engelskspråklege kurs enn før. Mangelen på slike kurs har tidlegare vore ei av hovudårsakene til at norske institusjonar har tapt i konkurransen om å trekkje til seg utvekslingsstudentar. Mykje tyder på at dette no er i endring.

Undervising på engelsk bør vere ein del av det ordinære undervisingstilbodet og også vere retta mot norske studentar. Som hovudregel bør kvart fagområde tilby eit engelskspråkleg undervisingstilbod av eit visst omfang . Det er viktig at institusjonane finn ut kva for delar av dei ulike studieretningane som kan eigne seg, og som er attraktive for utanlandske studentar.

Det kan vere meir ressurskrevjande å setje i gang engelskspråklege undervisingstilbod enn tilbod på norsk. Kvaliteten på undervising som blir gitt på eit framandspråk, må vere like høg som om undervisinga hadde gått føre seg på norsk, og engelskkunnskapane til dei fagleg tilsette bør difor kvalitetssikrast der dette trengst. Institusjonane bør tilby kurs i engelsk fagspråk til tilsette som gir uttrykk for at dei treng oppdatering i engelsk som undervisingsspråk. Frikjøp av ein tilsett i ein periode for å planleggje og leggje til rette framandspråklege undervisingstilbod kan også vurderast.

Aktuelle tiltak for å få til fleire engelskspråklege undervisingstilbod:

• Leggje til rette for utveksling av fagleg tilsette, noko som erfaringsmessig er ein viktig første motivasjonsfaktor for å få i gang undervisingstilbod på engelsk
• Frikjøp av lærarar til planlegging av undervisingstilbod
• Språkopplæring i engelsk eller anna ikkje-norsk fagspråk
• Særskilde avlastingsordningar for lærarar som underviser på engelsk, som
  - redusert undervisingstid
  - redusert sensurarbeid
  - redusert rettleiingsarbeid
  - lønskompensasjon
• Undervising på engelsk kan tilleggjast vekt ved søknad om forskingstermin
• Undervising på engelsk kan gjerast meritterande i samband med stillingsopprykk
• I faglege stillingsutlysingar og i tilsetjingskontraktar bør det vurderast å stille krav om undervisingskompetanse på eit framandspråk
• Auka bruk av framandspråkleg personale i undervisinga

Norskkurs
Det er viktig at utanlandske studentar og fagleg tilsette kan få kjennskap til norsk språk og kultur når dei er i Noreg. Kunnskapsdepartementet har bestemt at alle institusjonar må gi tilbod om norskkurs, eventuelt i samarbeid med andre institusjonar.

Publikasjonar frå Academic Cooperation Association (ACA)

Journal of Studies in International Education (SAGE journals online) frå Association for Studies in International Education (ASIE)

• Sjå til dømes: Jane Knight: «Internationalization Remodeled: Definition, Approaches, and Rationales», Journal of Studies in International Education, Vol. 8, No. 1, 5–31 2004.

EUAs publikasjonar

• Sybille Reichert & Christian Tauch: Trends IV: European Universities Implementing Bologna (pdf), European University Association (EUA) 2005.
• Sybille Reichert & Christian Tauch: Trends III: Progress towards the European Higher Education Area (pdf), European University Association (EUA) 2003.
• Guy Haug & Christian Tauch: Trends II: Towards the European higher education area – survey of main reforms from Bologna to Prague (pdf), European University Association (EUA) 2001.
• Guy Haug & Jette Kirstein: Trends I: Trends in Learning Structures in Higher Education (pdf), European University Association (EUA) 1999.

Publikasjonar frå International Assosiacion of Universities (IAU)

• IAU Reference Publications
• IAU Scholarly Publications

Unescos temasider

Kunnskapsdepartementets side om høgare utdanning

Verdensbankens rapportar

Praktisk informasjon:

• Jeroen Torenbeek (red.): Managing an international office, EAIE Professional Development Series for International Educators 2005.
• ACE Admissions Officers and Credential Evaluators, EAIE Professional Section
• Languages for Intercultural Communication and Mobility, EAIE Professional Section
• SAFSA Study Abroad and Foreign Student Advisers, EAIE Professional Section

SIUs publikasjonar
SIU gir ut ei rekke publikasjonar. Desse spenner frå journalistiske publikasjonar som Global Knowledge, Europavegen og Itinera, til informasjonsbrosjyrar om program og trykksakar i Study in Norway-serien.

Publikasjonane er tilgjengelege på www.siu.no/publikasjoner og på www.studyinnorway.no. Dei kan også bestillast frå SIU.

17.1 Eksempler på avtalar

Her finn du eksempel på bilaterale samarbeidsavtalar for institusjonar i høgare utdanning: